Nå starter striden om fjelloven for Beiarn og Bardu

Det er en langvarig konflikt som nå skal behandles av Salten og Lofoten tingrett. Om kommunene i det hele tatt skulle ha rett til å saksøke staten i dette spørsmålet, ble avgjort av Høyesterett i juni 2023. Høyesterett ga da klarsignal for at de to kommunene skulle få anledning til å prøve spørsmålet om fjellovens virkeområde for retten. Nå er det selve kjernen i spørsmålet som Salten og Lofoten tingrett skal ta stilling til: Gjelder fjelloven på statsgrunn i Nordland og Troms. eller gjør den det ikke?

Lokal forvaltning
Spørsmålet har betydning for bruken og utnyttelsen av rettigheter som beite, seterdrift, jakt. fangst og fiske - verdier som utgjør rundt 100 millioner kroner årlig for alle statsallmenninger samlet. Loven omfatter ikke skogsdrift og hogstrettigheter. Inntektene fra statens grunn i Nordland og Troms går nå til Statskog, mens inntekter fra statsallmenninger i Sør-Norge forvaltes lokalt av fjellstyrer.

I stevningen fra kommunene heter det at Statskogs inntekter fra Nordland og Troms i en årrekke har vært på godt over 100 millioner kroner.
Saken har sitt utspring i at Bardu og Beiarn sammen med elleve andre kommuner i Nordland og Troms opprettet fjellstyrer. Fjellstyrer velges av kommunestyrer og har som oppgave å administrere bruken og utnyttelsen av rettighetene i statsallmenningene.

Vedtakene kommunene gjorde, ble underkjent av Landbruks- og matdepartementet, som ia til grunn at fjelloven ikke gjelder i Nordland og Troms og at det dermed ikke var noe grunnlag for å opprette fjellstyrer.

I fjellovens paragraf 1 heter det at fjelloven gjelder «for statsallmenningene", og staten mener begrepet refererer til en konkret gruppe eiendommer. I den samme paragrafen åpnes det også for at loven kan gjelde for andre områder som tilhører staten.

- Rett og plikt til å opprette fjellstyrer
Kommunene har derfor engasjert advokatfirmaet Lund & Co og stevnet staten. I kommunenes stevning heter det at «etter saksøkernes syn gjelder fjelloven utvilsomt også i Nordland og gamle Troms fylke, herunder i Bardu og Beiarn kommuner. Det følger da direkte av loven at kommunene har rett og plikt til å opprette fjellstyrer».

Kommunene mener at hvis det kan fastslås at det er statsallmenninger i Bardu og Beiarn kommuner, så følger det direkte av lovteksten at fjelloven gjelder der. Støtte for dette synet mener de at ele finner i lovforarbeider, dommer og utvalg.

Kommunene mener at hvis det kan fastslås at det er statsallmenninger i Bardu og Beiarn kommuner, så følger det direkte av lovteksten at fjelloven gjelder der. Støtte for dette synet mener de at de finner i lovforarbeider, dommer og utvalg.

De mener det ikke kan være tvil om at Høyesterett og Utmarkskommisjonen har fastslått at det er statsallmenninger i Nordland og Troms, herunder i Beiarn og Bardu.

I tillegg peker kommunene på at det klare utgangspunktet er at norsk lov gjelder i hele Norge, og at det må meget sterke holdepunkter til for å legge til grunn at en lov gjelder for noen deler eller fylker i landet. De mener at det ikke finnes saklige grunner til at borgerne i Nordland og Troms skal forskjellsbehandles, og at en slik forskjellsbehandling er i strid med Grunnloven.

- Stortinget kunne endret loven
Staten, representert ved advokat Anders Blakstvedt hos Regjeringsadvokaten, avviser i sitt sluttinnlegg til tingretten at fjelloven gjelder i Nordland og Troms. Han skriver at det ikke er noen uenighet om den faktiske siden av saken, det vil si elet faktum at det er opprinnelig statsgrunn i begge kommunene. Staten mener spørsmålet tingretten må ta stilling til kun er et rettslig spørsmål; om opprinnelig statsgrunn reguleres av fjelloven og må forvaltes i medhold av denne.

Staten mener begrepet statsallmenning i lovene henviser til de konkrete områdene i Sør-Norge og Midt-Norge som ble forvaltet som statsallmenninger i medhold av fjelloven fra 1920. Staten mener domstolene en rekke ganger har fastslått at statsgrunn i Nordland og Troms ikke reguleres av fjelloven, og viser også til at områdene heller ikke har vært forvaltet etter denne loven.

Staten peker også på at hvis det hadde vært politisk vilje til det, kunne regjeringen utvidet forvaltningsområdet for loven, og Stortinget kunne vedtatt en utvidelse gjennom en endring av loven, men uten at dette har skjedd. «Tvert imot har lovgiver bevisst valgt en annen forvaltningsordning for jakt, fangst og fiske i disse fylkene», skriver Blakstvedt i sluttinnlegget.

Artikkelen er skrevet av Terje Lien i Kommunal Rapport 15.01.25